Transformativ spiritualitet vs selvutvikling.
For å belyse dybden i transformativ spiritualitet, kan det først være nyttig å si noe om hva det ikke er. Selvutvikling i den betydning som er nevnt nedenfor, er ikke det.
Selvutvikling
handler om å forbedre og korrigere menneskelig mønstre. Det retter seg mot vår personlige identitet og kan sees som en slags trøstende åndelighet da den avlaster eksisterende spenninger og gir styrke til å takle livets utfordringer. Typisk for selvutvikling, bortsett fra og lindre og styrke, er å bidra til ro og harmoni samt å gi en dypere mening og tilknytning til livet. Selvutviklingsbegrepet favner det meste innenfor det som tidligere var ansett som spirituell praksis her i Vesten.
Transformativ spiritualitet
er knyttet til transformasjon, transcendens og bevissthetsutvidelse. Slik spiritualitet er ikke like godt kjent, men den har alltid vært en del av menneskets eksistens gjennom hemmelige tradisjoner knyttet til bl.a. yoga, kloster ordner og mysterietradisjoner. Det er først i dette århundret at disse lukkede tradisjonene er gjort tilgjengelig for et større 'publikum'. Slik spiritualitet handler ikke kun om å trøste eller støtte, men om å transcendere til et stadig høyere frekvens av bevissthet i oss selv.
Transcendentale tilstander er livsforvandlende opplevelser som fullstendig snur opp ned på identitetsforståelse, verdier og virkelighetsoppfatning. Fra et mer egosentrert ståsted hvor den horisontale dimensjonen råder i 'kampen' om personlig tilfredsstillelse, til en mer universell bevissthet (vertikal dimensjon) i uendelig utfoldelse.
Høyere dimensjoner er tilgjengelige for alle som virkelig ønsker det, men det ligger betydelig 'innsats' bak det å integrere og leve ut fra et slikt nivå. For det handler bokstavelig talt om å dykke ned i bevissthetens slør og 'skygger', i det som ligger ubevisst i oss selv. Avdekke det 'usanne' for å finne det sanne, skille klinten fra hveten (som en viss mann sa). Det er de ubevisste lagene som holder oss tilbake fra den vi er, og som aldri lar oss føle hvor fantastisk livet egentlig kan være.
Dybden i bevisstheten synes å være uendelig, for å kunne navigere i disse sfærene, må vi først av alt ut av 'autopilot', som ellers blir vår skjebne. Vi må integrere en praksis av oppmerksomt nærvær og indre tilstedeværelse, for vi kan rett og slett ikke gjøre noe med det vi ikke 'ser'. Vi er som blinde å regne så lenge vår bevissthet er fanget i fortid og fremtid skapt gjennom 'gjøren' og endeløse tanker, følelser og sensasjoner. Bevisstheten må være klar og skarp som en knivegg for å kunne se gjennom de slør som skjuler virkeligheten for oss.
I fremveksten av høyere bevissthet, faller lavere bevissthet fra. Trygghet, stabilitet og tilstedeværelse erstatter bekymring og frykt. Glede og kreativ utfoldelse erstatter tungsinn, irritasjon og frustrasjon. Fred og indre tilfredshet, erstatter usikkerhet og hvileløs søken. Uegennyttig kjærlighet, empati og medfølelse erstatter villfarelse, dømming, splid og fremmedgjøring. Frihet og grenseløshet, erstatter følelsen av å være fanget, bundet og kneblet. Vidsyn, visshet og klarhet, erstatter tidligere personbaserte 'vrangforestillinger', innenfor Yoga omtalt som 'illusjoner' eller 'samskaras'.
So we might say, we are living in a dream, playing the game, completely deluded and blinded for what life is really about, which is nothing about winning the game - it's about waking up from the game :))
Nedenfor finner du en oversikt over forskjellige bevissthetsnivå som gir god forståelse rundt dette tema:
(hentet fra Shai Tubali's arbeide og er fritt oversatt til norsk)
Det første nivået
kjenner alle, det er den personlige, den mentale og den emosjonelle aktiviteten som drives av et håpefult søk etter personlig lykke og tilfredshet. Denne identiteten forårsaker en fullstendig identifisering med sinnet, kroppen og psyken og deres forhold til omverden. Den indre motstand eller fravær av dette, er avgjørende for om man føler sorg eller glede. Folk flest er fullstendig identifiserte med dette nivået.
Det andre nivået
er mer preget av upersonlig aktivitet. De som befinner seg på dette nivået er ofte 'filosofer', 'forskere', mennesker som vier sitt liv til meditsjon og selvrefleksjon og mennesker som drives av et sterkt ønske om å løse de store spørsmålene i livet. På dette nivået brukes sinnet til å fatte og forstå hemmelighetene bak eksistensen og naturlig nok må det bevege seg bort fra sin automatiske og begrensede personlige bevissthet. På dette nivået er det fremdeles et tydelig skille mellom subjekt og objekt, det er tross alt vitenskapens natur å se fra utsiden, for å forstå et fenomen.
Det tredje nivået
er den opplyste bevisstheten, sinnet må tømmes fra det første, personlige fokuset for å kunne erfare sin egen natur og identitet. Hvem eller hva observeres? Hvem er spørsmålsstilleren? Hva er menneskesinnets sanne natur? På dette nivået skifter man fra tenkning til meditasjon (observasjon og direkte realisering). Jo mer 'observasjon' og selvrefleksjon, jo mer åpenbares eksistensen bakenfor den 'dysfunksjonelle' delen av sinnet. En eksistens, fullstendig fri fra den personlige og dennes funksjon. Naturen er fullstendig upersonlig og erfarer nivåer av frihet og grenseløshet langt bakenfor vanlig, normal personbasert identitet. Når det tredje nivået begynner å utfolde seg, innser man at det ikke er noe reelt skille mellom det og alt annet. Slik oppdager det seg selv i sin utvidede natur, som den altomfattende bevisstheten i universet.