En enkel spirituell praksis du kan gjøre selv.
Oppdatert: 12. jan. 2022
'The unknown' som spirituelle lærere ofte refererer til peker på rommeligheten i sinnet vårt. Og den eneste måten vi kommer i kontakt med det på, er gjennom introspeksjon og oppmerksomt nærvær.
Spirituelle lærere har alltid snakket om at vi må tilbake til ‘the unknown’, eller at vi må bli som et uskyldige barn igjen. Så hva mener de egentlig med dette?
Når vi tenker oss om, så vet vi det egentlig. Uskyld er utrolig vakkert, det er noe ordløst over det, noe vi sanser mer enn vi ser. Små barn er ekte, de er seg selv, fullstendig tilstede og fulle av tillit. De bærer uskyld, fordi de intet vet, og nettopp derfor er de også så velsignet frie i sine uttrykk. De har ikke lært seg å (be)dømme.
Vi har alle vært det uskyldige barnet. Før vi lærte hvordan ting burde være, hva som var bra eller dårlig, hva vi skulle tenke, tro og mene.
Det var når vi lærte å sette merkelapper på alt, at vi begynte å dømme. Det var slik trossystemer og det ‘filtret’ vi opplever vår verden gjennom, fikk fotfeste. Hva hadde skjedd om vi ikke lenger lot oss fange av disse preferansene? Dersom vi hadde inntatt en mer uskyldig, «nysgjerrig» og ydmyk holdning til mennesker og livet generelt, hvordan ville det påvirket våre liv?
Virkelig spirituell praksis handler om å legge alle trossystemer og (be)dømming på hylla. Hva som er feil med oss selv og andre, hvor god eller dårlig verden er. Tankene våre er egentlig ikke våre tanker, de er mer ‘filtrets’ tanker. Så hvorfor tar vi tankene så seriøst?
En fin selvutviklingsteknikk du kan gjøre, er å praktisere ikke-respons på slike tanker. Sette all bedømming på nøytral, erfare livet uten filter og se hva som da skjer.
Hvis du klarer det, så kan du jo tenke.., «å var det bare tanker?» Da husker du kanskje en spirituell lærer som en gang sa at tankene ikke var så mye å stole på? Når vi inntar nøytral oppmerksomhet, blir tanken bare en tanke. Den får ingen kraft (liv) uten vår oppmerksomhet. Det er vår tro på tankene, som skaper disharmoni og opprettholder ‘filter’.
Dette er noe alle kan forsøke og finne ut av på egen hånd om det faktisk stemmer.
De som snakket om uskyld, pekte på noe veldig viktig. Barn bærer uskyld fordi de intet vet. Å ikke vite er egentlig en fantastisk ting, for da er alt åpent. Å vite eller tro at man vet, er ganske begrensende, fordi vi alltid navigerer mot det som samsvarer med vårt indre ‘filter’, og bort fra en større forståelse.
'The unknown' peker på rommeligheten i sinnet vårt. Og den eneste måten vi kommer i kontakt med det på, er gjennom introspeksjon og oppmerksomt nærvær.
