For å stilne sinnet må vi og 'trene' bevisstheten til å hvile i seg selv uten respons eller betingelser.
“Meditasjon og liv er ikke to forskjellige ting; meditasjon er livet og den daglige tilværelsens innerste vesen” sa Krishnamurti, en kjent Indisk spirituell lærer. Folk flest tenker at meditasjon er en teknikk, noe som vi gjør av og til. Innenfor 'bevissthetens yoga' (Patanjali's Yoga Sutra) refererer den til en helt spesiell bevissthetstilstand hvor all mental aktivitet har falt til ro. En tilstand av indre stillhet og væren, hvor bevisstheten hviler i seg selv.
I realiteten er vi aldri adskilt fra kilden i oss selv, fordi den er vår sanne natur. Det som hindrer, er vår hang til 'gjøren', skapt av vårt dysfunksjonelle sinn. Vår fortapelse i tanker, følelser, bilder, forestillinger og sanseinntrykk. Pema Chödröns quote i bildet over, sier det på en veldig fin måte, 'you are the sky, everything else is just the weather'.
The 'painbody'.
Echart Tolle, vår tids moderne 'mystiker', snakker mye om dette. Det er helt essensielt for menneskehetens videre utvikling, at vi blir oppmerksomme på hva som styrer våre liv og bokstavelig talt 'blinder' oss for virkeligheten. Tolle benytter ord som 'awareness' og alert presence', (oppmerksomhet og våken tilstedeværelse), helt i tråd med teknikker vi lærer bort på mindfulness-kurs. Dersom vi ikke er oppmerksomt tilstede, blir livet som en ørkesløs vandring, uten indre mening og varig tilfredsstillelse. Egoet eller 'the pain body' for å sitere Tolle, har alltid en agenda om å fylle sitt selv, mer eller mindre bevisst og 'maskert' som er en slags overlevelsesstrategi på autopilot. Men masker og skygger er egentlig bare beskyttelser, en dissosiasjon - enten fordi det har vært for vondt, vært for mye frykt eller for mye skam. En mestringsstrategi i møte med en overveldende situasjon.
Det vi ikke vil eller kan akseptere, blir liggende på et ubevisst plan som dagsbevisstheten ikke har tilgang til. Likevel styrer dette i veldig stor grad våre liv og hvordan vi til enhver tid har det med oss selv.
Væren, vår naturlige tilstand.
I 'væren' finnes ingen agenda eller preferanser, kun glede og dyp indre ro. Det er vår naturlige tilstand. 'Væren', integreres gradvis i takt med vår evne til å stilne sinnet. Sann meditasjon bidrar til dette. Vi må trene bevissthetsmuskelen på samme måte som en kroppsbygger, trener kroppens muskler. Vanligvis er bevisstheten bundet, preferanser avgjør hva vi til enhver tid er bevisst på. Og dette blir vårt liv. Å praktisere meditasjon handler verken om å motsette seg eller forfølge, man forholder seg nøytralt med oppmerksomt nærvær. Slik kan man etter hvert begynne å skjelne mellom sitt sanne transcendente selv og det begrensede betingede selvet, det vi kaller ego. Det er begynnelsen på indre frigjøring og selverkjennelse.
Mindfulness og yoga.
Meditasjon og mindfulness her i vesten har for det meste handlet om stressmestring og det å finne indre ro, et verktøy for å få et bedre liv. Det er helt fantastisk at Østens visdom, via mindfulness, i dag er blitt en integrert del av vårt helsevesen, men Yoga og mindfulness handler om så mye mer. Dybden i Yoga mangler, det er så mye mer å hente, forstå og erkjenne. I tekstene til Patanjali heter det at Yoga først begynner når sinnet opphører, når vi er i dyp meditasjon. Her begynner selve 'reisen', men i vesten er dette målet.
Meditasjon passer for alle.
De fleste liker best å surfe på bølgene, andre igjen liker å utforske bunnen av havet. Hva vi trekkes mot vil alltid være forskjellig. Sann meditasjon passer uansett alle, fordi 'stress' alltid vil handle om det vi ikke er i aksept med, enten det handler om oss selv eller tilværelsen. Det er den enkeltes reise i seg selv. Min erfaring er at folk flest har en dyp eksistensiell lengsel i seg, og at all ytre søken egentlig speiler dette. Vi er egentlig ikke så forskjellige som mange skal ha det til, det bare ser slik ut på overflaten.
Alle trenger 'kjærlighet', men mest av alt trenger vi vår egen. Det er ingen egoisme i dette, for når vi tillater oss selv å være den vi er, brister 'demningen' og med den, våre preferanser og all 'skjult agenda'. Når den indre 'krigen' ender, ender også den ytre, for når vi lever i fred med eksistensen, lever vi i fred med alt og den med oss.
The biggest embrace of love you'll ever make, is to embrace yourself completely. Then you'll realize you've just embraced the whole universe, and everything and everybody in it. ~Adyashanti~
